Om korona-lysglimt, epidemiske eureka-øyeblikk, Louis Vuittons antibac, borgerlønn og bidet
Hallo alle kamerater, koronitas og karantenerte hjemmekontorister i det ganske land!
Først og fremst: håper du har en alldeles allminnelig dag. Sjelden har vel en hverdag av den gamle sorten vært så etterlengtet som akkurat nå. Det er nå nøyaktig 14 dager siden forrige Undringer gikk ut, men i pandemisk tidsregning føles det som et par måneder har smøget seg forbi siden den gang, og vi har bladd over til et nytt kapittel i historiebøkene.
Fredag 6. mars skrev at det kunne være en god idé å kjøpe inn noen ekstra joikakaker før alle andre, og forresten kanskje la være å smitte din gamle mormor med viruset du kanskje har uten at du vet det selv. På det tidspunktet hørtes det for mange alarmistisk og regelrett hysterisk ut. En knapp uke etterpå var det, post-hamstring, ikke lenger mulig å få kjøpt joikakaker, og eldrehjemmene hadde omsider stengt dørene for besøkende. Jeg holder meg for god for “hva var det jeg sa”, men sjelden har vel en dose Undringer stått seg bedre over tid.
Medisinske og økonomiske aspekter til side, jeg synes at psykologi har vært det mest interessante feltet å følge med på så langt i korona-alderen. Både min egen og andres. Vi har kollektivt gjennomgått en reise fra total uvitenhet til hva enn vi vil kalle der vi står akkurat nå, med avstikkere innom benektelse, latterliggjøring, forvirring, aksept, frustrasjon, håp og håpløshelt underveis. “First they ignore you, then they laugh at you, then they fight you, then you win”, sa Gandhi en gang. Nå håper jeg det er et sitat som i fremtiden kan feilattribueres til dem som var paranoide og proaktive før korona slo ut i full blomst. Det er takket være dem som isolerte seg frivillig, lenge før Erna sa at det var en lur ting å gjøre, til tross for at vennene deres lo av dem, at det ikke er enda flere smittede som reker rundt i Norge i dag.
En psykologisk dannelsesreise
Selv har jeg forsøkt å kartlegge min emosjonelle, psykologiske og forståelsesmessige korona-tidslinje (riktignok med en grad av etterpåklokskap). Min første dokumenterte bekymring var av rent hedonistisk karakter — 26. Februar reiste jeg et tvilens flagg om vår planlagte selvrealiseringsferd til AfrikaBurn, en festival som samskapes av masse rare mennesker i en ørken i Afrika i slutten av April. Kanskje ikke 13.000 frie sjeler fra omtrent like mange verdenshjørner stappet sammen på et impromptu dansegulv i ørkenen var så veldig lurt hvis dette virusgreiene fikk noe fart på seg?
Deretter gikk det en hel uke før jeg ble noe særlig bekymret for korona på hjemmebane. Jeg levde normalt og naivt i uvitenheten, gikk på teater, tok trikk og håndhilste på enhver utstrakte lanke som kom i min retning (til dere unge lesere: håndhilsing var en greie vi holdt på med før i tida, pre-korona). 6. Mars ble altså Undringer om joika og black swans sendt ut, men dagen etterpå dro jeg likevel på fest. Så skjedde ting fort. 48 timer senere synes jeg at å dra på fest virket komplett uansvarlig, på grensen til kriminelt. 24 timer etter det igjen sluttet jeg å gå ut av huset.
Epidemisk eureka
Jeg har inntrykk av at vi alle opplevde å komme til et vendepunkt der vi innså at dette kan bli skikkelig ille, og at vi (les: jeg!) må faktisk gjøre ett eller annet. For de aller fleste virker dette å ha skjedd omtrent i det øyeblikk skolene omsider stengte for en uke siden. Det interessante for en årvåken observatør var å se på hvem som bikket når, og hvordan ens egne og andres interne dialog (og eksterne argumentasjon) endret seg gjennom forrige uke. Jeg tror jeg lå en liten uke foran mange jeg kjenner gjennom denne prosessen, som førte til noen vanvittig frustrerende øyeblikk — å prøve å overbevise sine nærmeste om å ta rasjonelle valg før de selv forsto at nevnte valg var rasjonelle, var mildt sagt en prøvelse i tålmodighet. Jeg var for eksempel overbevist om at det var komplett uansvarlig å befinne seg i folkemengder onsdag forrige uke. Samme dag dro noen av mine nærmeste på revy, på kafé og på flyreise. Dagen etterpå snakket jeg med noen gode venner som fortsatte å gå på kontoret som vanlig. Jeg skrev til dem at de måtte gjøre sin samfunnsplikt og holde seg hjemme og jobbe fra kjøkkenbenken, men fikk en krass versjon av det-dør-flere-av-influensa-rasjonalet i retur (dagen etter dette ble kontoret til vedkommende forøvrig stengt).
På ett eller annet tidspunkt (la oss være generøse og si mandag denne uken) fremsto det som helt fullstendig virkelighetsfjernt å avfeie at korona var en seriøs samfunnsutfordring. Men akk, noen få nektet selv da, i lys av overveldende mengder informasjon, å gi slipp på sitt null-stress, business-as-usual-standpunkt. Interesting times indeed.
Problemet med eksponensiell og eksistensialistisk risiko
Igjen, jeg har ikke en hva-var-det-jeg-sa-agenda å fare med her. Det ville falt på sin egen urimelighet, for jeg var absolutt ikke tidligst ute med å innse skalaen på dette selv heller. Pappa hadde for eksempel preppet og holdt seg hjemme i flere uker innen jeg skjønte greia. Jeg prøver derimot å belyse et viktig metapoeng som vi kan trekke lærdom ut av til neste gang shit hits the fan: vi mennesker er ikke naturlig rustet til å forstå verken eksponensiell vekst eller eksistensialistisk risiko, i hvertfall ikke raskt nok til å ta nødvendige preventive grep som koster dyrt på kort sikt, men lønner seg på lang sikt.
Å overkomme vår naturlige tendens til å regne med at i morgen blir akkurat som i dag (les: status quo bias) krever kognitiv innsats og energi som de færreste gidder å bruke på worstcase-scenarioer som i 99.5% av tilfellene ikke spiller seg ut. Derfor er vi notorisk uforberedt når de siste 0.5% en sjelden gang slår til.
Den sorte svanen som meldte bud om sin ankomst
Men korona var på mange måter annerledes enn andre black swan events, fordi det var fullstendig åpenbart at det ville komme (til Norge, altså). Svanen sendte bud om sin egen ankomst, men vi ville ikke lytte.
I årevis har man visst at noe i denne sjangeren ville skje før eller siden (se Bill Gates’ TED Talk fra Mars 2015). Likevel ble ikke preventive tiltak utført (med hederlig unntak av noen smittekontroll-tiltak iverksatt av Obama etter Ebola, som Trump passende nok nullet ut i statsbudsjettet i 2018). Så kom korona, smygende til ett og ett land av gangen. Vi satt bom stille og så på at Kina, Iran og Italia ble presset ned i knestående en etter en. Likevel gjorde vi ingenting alt for lenge, og nå sitter vi her med skjegget fullt av virusinfiserte postkasser og en krise vi ennå ikke aner de medisinske og økonomiske proporsjonene og ringvirkningene av.
Og nøyaktig slik vi satt handlingslammet for 14 dager siden, sitter nå USA og gjør de facto ingenting. Det kan bli skikkelig stygt. Millioner av udokumenterte immigranter er livredde for å oppsøke helsehjelp og dermed bli plukket opp i et offentlig register, haugevis av amerikanere har ikke råd til å ikke stille på jobb, og atter uttallige har ikke råd til å sette sine ben i et bygg med folk i hvite frakker, uansett hvor mye man hoster eller kaldsvetter. Våre venner i Sverige gir tilsynelatende også beng i virusets medisinske realiteter. I følge troverdige kilder (les: instagram stories) så er det fullt kalas i Stockholm hver kveld fremdeles (man kan visstnok ta knekken på korona med klor eller zalo, men å vaska med Dom Perignon har fremdeles usikker nøytraliseringseffekt).
Den som ler sist, hoster minst
I praksis ser vi at tendensene vi så på mikronivå, hos enkeltmennesker i våre personlige nettverk forrige uke, nå spiller seg ut på makronivå på den globale scenen i sanntid. De hysteriske alarmistene som tok “overdrevne” grep som alle lo av i starten, er dem som ler best (og hoster minst) nå, for eksempel Sør-Korea, Singapore og Taiwan. Dem som ga beng i å preppe, pekte på vanlig influensa-statistikk og for all del ikke gadd å isolere seg selv, betaler svindyrt for det når realitetene setter inn med eksponensiell og ubarmhjertig kraft — Italia, kanskje Norge (vi venter stadig på fasit), mest sannsynlig Sverige, UK og USA (big time) om en uke eller to.
Epidemologene visste hva som måtte gjøres for å hindre spredning (shutdown umiddelbart, såkalt “proactive closure”, lenge før hvermannsen innser at det er nødvendig — det har man visst i minst 100 år), og mange kommuniserte det i klartekst til øverste politiske hold i god tid. Likevel ble ingenting gjort før mye var for sent. Den politiske risikoen for å bli stående som en ulv-ulv-skrikende dommedagsprofetist ble vektet alt for tungt av de folkevalgte, og det endte med at ingen sa noe før skaden i stor grad var skjedd. Upton Sinclar var kanskje ikke økonom, ei heller politiker, men forfatteren oppsummerte incentiver på en måte som plutselig ble aktualisert av korona: — “It is difficult to get a man to understand something when his salary depends upon his not understanding it”.
I dagene som kommer..
Så sitter vi her, omsider innendørs for dem av oss som kan. Vi må bare gjøre det beste ut av situasjonen, bli skikkelig gode på å jobbe hjemmefra, og forsøke å ikke gå våre med-karantenister alldeles på nervene. Heldigvis finnes det antydning til lysglimt som vi kan glede oss over oppi det hele..
Lysglimt i lockdown
Vi har fått utvidet vårt kollektive vokabular med spennende nye ord og uttrykk:
- “Sosial distansering”: #staythefuckhome,
- “Å flate ut kurven”: ikke en slogan for et cellullitbekjempende Grete Roede-produkt, men kunsten å bli syk over tid, i serie, i stedet for alle på en gang, så vi ikke sprenger sykehuskapasiteten,
- “R-naught” (R0): smittekoeffisienten til et virus. Eller sagt på Ibsens-ripsbuskersk: Hvor mange smitter du i snitt, hvis du blir smittet selv?
Mange aktører kommer på banen i en felles dugnad for å løse koronaproblemer:
- KoronaVenn, laget av våre venner Ida, Aksel og Nora: matcher hvermannsen med hverandre for en god gammeldags prat i en tid som kan være ekstra ensom og usikker for mange.
- RemoteWork.no: Yours truly’s konsulentkonsept for å bistå teams som over natta må lære seg å jobbe effektivt sammen, men hver for seg, fra hver sin kjøkkenbenk.
- Bedrifter i inn og utland blir med på dugnaden ved å gjøre ørsmå endringer i produktspekteret sitt. Nå kan du for første gang få eksklusiv antibac fra Louis Vuitton, og du som savner seiljakke-trenden fra forrige finanskrise kan glede deg over tilgang til smitteverndrakter laget av vaskekte spinnaker-duk av seilmakere i Bærum.
- Voi tilbyr elscootere til restauranter for å holde take-away-ordrene i gang.
- Bli med på å sikre at vi har grønnsaker på bordet til høsten! Bord til Jord matcher deg som plutselig står uten jobb, med bonden som plutselig står uten sesongarbeidere denne våren. Expedia for potetferie, med andre ord.
- PornHub kommer et radbrukket Italia til unnsetning og tilbyr gratis tilgang til alle innelåste italienere i hele Mars måned. Dugnadsånd av ypperste rang der, altså.
Vi kan glede oss på andres vegne: Koronatidens mest overraskende vinnere
Det er alltid noen som vinner på en god gammeldags krise, bare spør en hedgefondforvalter, tabloidavisredaktør eller din nærmeste homeopat. Her er noen av de foreløpige, litt overraskende vinnerne i koronakrisen:
- Dyrene i zoologisk hage i Chicago er endelig kvitt de slitsomme menneskene. Nå benytter de sjansen til å se på hverandre.
- Chris Evans, en for meg hittil ukjent D-kjendis, rykker opp i C-klassen takket være etterlengtet anerkjennelse for sitt virkelige talent: å kle seg som antibac-flasker.
- Andrew Yang, den demokratiske presidentkandidaten som gikk til valg på Universal Basic Income, fikk tiårets hva-var-det-jeg-sa-comeback. Nøyaktig en måned etter at han trakk seg som presidentkandidat, kommer finansminister Mnuchin på banen med $1000 rett i lomma på (nesten) alle amerikanere for å lette koronasmellen. Twitter går naturligvis opp i flammer under #YangWasRight (også i Norge foreslås dette som en ypperlig anledning til å teste UBI).
- Sist men ikke minst, bidet-forhandlere opplever en voldsom oppsving i etterspørselen etter at toalettpapir ble revet bort fra butikkhyllene forrige uke (!).
Smitt en venn med Undringer!
Dette var ukens utgivelse av Uromakers Undringer. Legg igjen epostadressen din på undringer.no for å motta neste utgave.
